Han ble født i Vilnius av en russisk mor og en far som var polsk jøde, som begge ble myrdet av nazistene under den andre verdenskrigen. Selv klarte han å flykte østover sammen med den røde armé og arbeidet for en periode i et kollektivbruk ved uralfjellene, før han sluttet seg til den sovjetiske hæren bare kort tid før freden satte inn. I 1945 fikk han, som utlending, tillatelse til å forlate Sovjetunionen, og han endte til slutt opp i Frankrike hvor han begynte på en langvarig akademisk karriere.

En av hans viktigste bøker er, etter min mening, Lenin’s Last Struggle som utkom i 1968. Her viste Lewin hvordan Lenin i sitt siste leveår kom til en klarere bevissthet om hvilken dødelig fare byråkratiseringen av sovjetstaten utgjorde for revolusjonen. Boka viser også hvordan Lenin tok på seg en besluttsom politisk kamp mot Stalin og hans makt i partiet.

Moshe Lewin gjorde en uvurderlig innsats når det gjaldt å vise stalinismens framvekst i sin historiske kontekst og demonstrere det mangfold av politiske og økonomiske programmer som fantes innenfor kommunistpartiet i 1920-årene. Han utforsket dette spesielt i de to bøkene: Political Undercurrents in Soviet Economic Debates (1974) og The Making of the Soviet System (1985). I Lewins perspektiv var ikke stalinismen noen uunngåelig følge av revolusjonen, men en massiv reaksjon mot den revolusjonære dynamikken. Selv mente han at et realistisk alternativ til stalinismen var å finne i programmet til Nikolaj Bukharin og den såkalte «høyreopposisjonen» i det sovjetiske partiet (Bukharin ble skutt i 1938 som offer for den siste av Moskvaprosessene).

I 1990-årene samarbeidet han med Ian Kershaw om boka Stalinism and Nazism: Dictatorships in Comparison (1997) som kritiserte den moteriktige tendensen til å likestille de to store europeiske diktaturene, samtidig som de anerkjente noen viktige formelle likheter mellom de to regimene.

Hans siste verk var The Soviet Century (2005), en mektig syntese basert på nyere forskning i de berømte sovjetiske arkivene, som tok for seg det sovjetiske eksperimentet i all sin motsigelsesfulle kompleksitet (se her for Neal Aschersons anmeldelse av denne boka, som er vanskelig å oppsummere med få ord).

Moshe Lewins forskning er dessverre lite anerkjent i den norske offentligheten, som fortsatt domineres av den politiske propagandaens behov. Men bøkene hans er obligatorisk lesning for alle som ønsker en grundig og nyansert forståelse av det sovjetiske eksperimentet.

Gå hit for å lese Moshe Lewins artikler i engelske Le Monde diplomatique, eller hit for å høre en sendig fra 2006 hvor han diskuterer boka The Soviet Century.

China – Revisionism in power? (1978)

A document from the OCT (France)

1) Today the revisionist road is dominant in China. This country has embarked on the process of the destruction of the dictatorship of the proletariat. It is this judgement which must guide us in the attitude which we should henceforward take towards the chinese regime.

2) The new leadership, which originated from a coup d’etat, is systematically reversing all the gains of the Great Proletarian Cultural Revolution. It is attacking what were the most advanced theoretical bases, liquidating what still remains of them from the point of view of potential for autonomous organisation and control by the masses, and repressing the last surviving spokepersons of the great revolutionary upsurge of the sixties.

The ‘Great Order’

3) From now on the theory of the ‘primacy of the productive forces’ is being established in China. The mere development of these forces is expected to consolidate socialism and lead to communism. This is expressed by the reestablishment of authoritarianism in the factories, one-man management and the reign of ‘specialists’.

The regime has given up any attempt to fight for the revolutionising of the relations of productions, and is imitating the Soviet revisionists in such important fields as factory regulations, the necessity for financial profit factory by factory, the reinforcement of the division between town and country, education and the sciences.

4) The principle laid down by Mao of ‘daring to swim against the stream’ when it is a question of the line, has been abandoned ; the new leadership is preaching the age-old dream of oppressors: the ‘great order’, ‘discipline’, the total subordination of the working class.

5) Mass repression is being used against communists linked to the Shanghai group. Not that this is the first time in China: already at the end of the Cultural Revolution certain elements classified as ‘leftists’ were persecuted. But today the attack is against a considerable fraction of the CPC and its apparatus, a considerable fraction of the advanced and vanguard workers, with sentences that go as far as the death penalty, which has in fact been applied in numerous cases.

Foreign policy

6) In international polices, the new leadership is confirming, developing and systematising all the counter-revolutionary aspects of the foreign policy of the former leadership, while at the same time abandoning certain revolutionary aspects of Chinese foreign policy before 1972. The ‘theory of the three worlds’ (which Teng Hsiao-ping proclaimed at the UN in 1975), according to which the world of the ‘super-powers’ is the principal enemy of the peoples of the planet, leads to the abandonment of any concept of class, and even to the abandoning of the anti-imperialist struggle at the expense of the struggle against ‘hegemonism’. What is more, US imperialism and its lackeys are whitewashed and even considered as allies against the only enemy which China in fact recognises, namely the USSR.

This policy, and its most recent manifestations (messages of support to Videla and Geisel in Brazil, Hua’s visit to Iran, support for the Shah, military support for Mobutu…) is dressed in a ‘theoretical’ mask, but in reality is guided purely by the defence of the immediate interests of the Chinese state to the detriment of the world revolution.

7) The fact that international policy is the only component of the line followed in Mao’s day which has not been called into question has an explanation. Its ideological root is not the opposition of communism to capitalism and imperialism, but the burgeois opposition between (capitalist) ‘development’ and ‘underdevelopment’, between the ‘super-powers’ and the ‘small countries’: the abandonment of the principle of ‘relying on one’s own forces’, a consequence of the economic and political line of the present leadership of the CPC, is leading this to make more and more economic and political agreements with the advanced capialist countries (Japan, EEC…).

It is therefore understandable that these conceptions should develop and be made systematic at the same time as China is seeing the triumph of the ‘primacy of the productive forces’ and the productivist ideology.

China’s foreign policy has thus become counterrevolutionary on a global scale.

The compromise with the right

8 ) The principal merit of Mao and the ‘gang of four’ was that they participated in the launching of the Cultural Revolution; they represented one of the left tendencies during and after this period. The whole series of battles which took place in China from 1956 to 1976, in which the Cultural Revolution was the high point, saw very important advance in the revolutionary process in China, and they form a valuable political asset for revolutionaries throughout the world: namely

- a practical understanding of the continuing class struggle under the dictatorship of the proletariat and of the class content of battles concentrated within the State and Party apparatus.

- rejection of the idea of the neutrality of the productive forces, which was put forward in the sense of a revolutionary transformation of the relations of production and of social relations.

- the capacity to appeal to the masses against ‘the new bourgeoisie within the Party’.

These battles took the form of a succession of political confrontations and mass struggles. Frequently it was only during these confrontations or even when they were over that the left currents in the CPC theorised their positions.

The return of the right and the strengthening of the state bourgeoisie could only be encouraged by the compromise made, around the Cultural Revolution, under the pressure of international isolation and conditions of class confrontation within China, which served as a justification to the Maoist leadership for bringing the debate and the struggle back into the framework of the state institutions and of the reconstruction of the Party as the leading instrument of the state.

It is in this way, in the years 1973-75, the systemisation, notably by the ‘gang of four’ of certain gains of the Cultural Revolution, constituted a significant advance in the search for the social roots of the right-wing lines (social division, reduce the divergencies…) and in the struggle against the productivist ideology, in the necessary struggle to limit bourgeois right, and even (more partially) in the defence of the right of the masses to control over the state apparatus and the productive apparatus.

9) None the less, the extension of the Chinese revolution ran up against two sorts of obstacles: the objective social and historical conditions in which the Chinese revolution took place and in which its leadership was formed, and the subjective failings of that leadership. The objective conditions: weight of the peasantry, absence of a historically forged national unity, weakness of the international revolutionary movement, division of the proletariat during the Cultural Revolution… weighed heavily.

The Stalinist framework: breaks and limits

10) Mao and his supporters made many practical and theoretical breaks with the Stalinist framework. But this framework was never destroyed at its roots.

The theory of ‘socialism in one country’ was called into question in fact by the mass movement during the Cultural Revolution. This break was partly theorised by the Ninth Congress of the CPC, with the affirmation that the Chinese revolution could not succeed outside of the world revolution. But the ‘gang of four’ at least accepted in the compromises the necessity of confining their political problematic within the framwork of the construction of the Chinese state.

It is on the question of the form of political power under the dictatorship of the proletariat that the limits of the Shanghai group appear most clearly. Their conception of a mass movement and of self-organisation is limited to the role of controlling the state and party bodies, and, in the last resort, to reforming the party without questioning in the final analysis its place in the decision-making process.

Thus the question of the organisation of the masses to exercise and that of the progressive withering away of the state, questions which were only posed in the course of the Cultural revolution, not only have not been settled, but have been excluded from the debate and apparently from the concerns of the CPC left.

To this must be added a double inadequacy in the class analysis of Stalinism and in the class analysis of contemporary Chinese society.

Mao and the ‘gang of four’ had archaic and nationalist conceptions in cultural matters; Chiang Ching lumped together her criticisms of striptease and abstract art, and monopolised artistic criticisms and cinematic creation, limiting it to a few works for ten years; they had puritanical conceptions of sexuality and homosexuality (ban on sexual relations before marriage).

11) In these conditions, it must be noted that the Shangai group broke only very partially with the existing forms of ‘debate’ and struggle for power within the CPC, forms which had been inherited from the Stalinist tradition. Monolithic organisation, impossibility of real debate, exercise of constraints not only against privileged or vacillating strata, but against sections of the popular masses themselves.

Prisoners of a battle in the apparatus

12) But, especially from 1975 onwards, the ‘gang of four’ became prisoners of a battle within the apparatus in their struggle aganist the return of counterrevolutionary options. Weak in the party apparatus, even weaker in the state apparatus (government, administration, army…) the Shanghai group joined battle on the basis of the institutional strong points it held, in particular the propaganda apparatus. Enjoying Mao’s protection, they found themselves disarmed when he died. They were beaten without appealing to the masses (except perhaps when it was too late).

13) For the evolution of the class struggle in China, the decisive question remains that of the general confrontation between the new bourgeoisie which is in progress of constituting itself as a class, and the popular masses.

The elimination of the Shanghai group by Hua’s coup d’etat is a decisiv setback for it marks the culmination of the process of the recapture of power by the Chinese right with the elimination of the last obstacle which remained in the higher reaches of the state apparatus aganist a general questioning of the Cultural Revolution. This creates a difficult situation for the struggle of the popular masses in China. The absence of a central political leadership, the weight of past errors, the unbridled repression by the new leadership are all elements which make a reversal of the dominant tendency unlikely in the short term.

However, the experience of the Cultural Revolution (even if today it is called into question, openly and despite all the advances it represented for the Chinese masses), together with the situation of the proletariat and the peasantry, who have not experienced repression of the scale of that in Russia in the thirties – all these are elements which enable us to think that large-scale political and social confrontations are to be expected during a long period of state capitalism in China.

On the other han, we see no hope of the appearance of a new revolutionary orientation within the leading bodies of the CPC, and in particular we have nothing to hope for from the contradictions between Hua and Teng Hsiao-ping.

14) We must support any struggles by the masses or the left opposition against the regime that may arise. We must from this time on support the Chinese dissidents who are struggling for the free expression of all political viewpoints, and we must support the left positions among them.

Styrk den antikapitalistiske EU-modstand

For Enhedslisten var Folkebevægelsens fremgang fra 5,2 % til 7,2 % en god nyhed. Men der må ikke opstå en arbejdsdeling, hvor EU overlades til Folkebevægelsen, mens Enhedslisten koncentrerer sig om resten. Mere end nogensinde er der behov for at EU afdækkes som et af kapitalens helt centrale redskaber til at gennemtvinge sin kriseløsning, hvor opnåede sociale og demokratiske rettigheder angribes og undermineres.

Det er vanskeligt at give resultatet af valget den 7. juni 2009 en entydig fortolkning. Dels fordi kombinationen af den relativt lave stemmedeltagelse i forhold til et folketingsvalg og usikkerheden om, hvem den samtidige afstemning om tronfølgerloven egentlig trak til stemmeurnerne, gør det svært at aflæse de afgivne stemmers repræsentativitet for befolkningen som helhed. Og dels fordi der kan læses i hvert fald to forskellige akser ind i
valgresultatet: en traditionel folketingspolitisk højre/venstre-akse og en EU-akse.

Selvom et EU-valg ikke umiddelbart kan overføres til et folketingsvalg, er højrefløjen – i et traditionelt folketingspolitisk perspektiv  - blevet styrket, mens venstrefløjen blev svækket. S/SF/R-blokken gik tilbage med 5,3 %, mens VKOI-blokken gik frem med 11,3 %. Samtidig fortsætter polariseringen i de to blokke fortsætter med henholdsvis SF’s og DF’s markante fremgange.

Når det gælder EU-aksen er der også tale om en polarisering, ja, endda en dobbelt af slagsen. Dels var der en samlet fremgang på 5,8 % til de mest begejstrede EU-tihængere (SF og R) samtidig med, at der også var en samlet fremgang på 3,8 % til de mest EU-kritiske partier (DF, Junibevægelsen og Folkebevægelsen). Og dels fordelte den hårde EU-kritik sig på henholdsvis DF med 15,3 % af stemmerne og Folkebevægelsen mod EU med 7,2% af stemmerne.

De meget høje personlige stemmetal med over 100.000 stemmer til både Morten Messerschmidt, Dan Jørgensen, Margrete Auken, Bendt Bendtsen, Jens Rohde og Søren Søndergaard viser, at EU-valget i høj grad også handlede om personer. Alligevel kan der udledes 3 ting fra valgresultatet:

1. De to såkaldt ”blokke” i dansk politik står fortsat nogenlunde lige overfor hinanden. Trods finanskrise og øget arbejdsløshed er det ikke lykkedes S/SF/R-blokken at skabe afstand til regeringsblokken.
2. Modstanden i den danske befolkning overfor EU er ikke blevet mindre, snarere tværtimod. Men vægten i modstanden er over en årrække flyttet fra centrum venstre til højrefløjen. Alligevel giver det de forenede EU-partier problemer med bl.a. afskaffelsen af den retslige undtagelse, forsvarsundtagelsen og undtagelsen fra euroen.
3. Polariseringen i det danske samfund fortsætter, hvilket viser sig ved, at ”midten” svækkes. Det peger frem mod, at de kommende år i højere grad vil være præget af konfrontation end af stabilitet.

For Enhedslisten var Folkebevægelsens fremgang fra 5,2 % til 7,2 % svarende til 168.035 stemmer en god nyhed. Folkebevægelsen er ikke en socialistisk liste og favner i sagens natur bredere end Enhedslisten. Men i EU-valgkampen fremførte Folkebevægelsen synspunkter, som stort set også er Enhedslistens. Dermed har Folkebevægelsens valgkamp og valgsejr været med til at fastholde og synliggøre den demokratiske, sociale, solidariske og bæredygtige EU-modstand over for DF’s reaktionære modstand, og den har givet en større legitimitet og et større rum til Enhedslistens modstand mod EU.

I mange andre EU-lande har anti-kapitalistiske partier stillet op selvstændigt, og selvom ikke alle opnåede nok opbakning til et mandat, har det været en vigtig politikudviklende og platformskabende proces, hvad angår et mere langsigtet perspektiv om at formulere alternativer til EU. De erfaringer bør Enhedslisten inddrage i kommende diskussioner om EU-politik og strategi.

Men skal det udnyttes kræver det, at Enhedslisten bruger denne situation som et udgangspunkt for at fremføre hele sin socialistiske kritik og vision i forhold til EU. Det kræver også, at Enhedslisten begynder at indgå i et mere forpligtende samarbejde med de andre anti-kapitalistiske partier i EU.

Det værste der kan ske er, hvis der opstår en arbejdsdeling, hvor EU overlades til Folkebevægelsen, mens Enhedslisten koncentrerer sig om resten. Mere end nogensinde er der behov for at EU afdækkes som et af kapitalens helt centrale redskaber til at gennemtvinge sin kriseløsning, hvor opnåede sociale og demokratiske rettigheder angribes og undermineres.

Mere end nogensinde er der behov for at pege på arbejderbefolkningernes kampenhed på tværs af grænserne – i såvel som udenfor EU – som et helt nødvendigt alternativ til at give EU-systemet mere magt.

Den linje, Socialdemokraterne og SF gik til valg på og nu får lov at praktisere i de kommende fem år – at gøre op med den grundlæggende modstand mod EU til fordel for EU-positiv linje – betyder, at de højst sandsynligt vil fortsætte med at indgå kompromisser med de store højrefløjs-grupper, som vil forringe forholdene for almindelige mennesker rundt omkring i EU’s medlemslande.

Og muligheden for at landes befolkninger går til modstand og siger nej til at følge direktiverne fra Bruxelles har de allerede afskrevet som et udtryk for nationalisme. Den mulighed er det nu alene op til Enhedslisten at agitere og arbejde for.

Det kan Enhedslisten bedst gøre ved at trække på erfaringerne fra vores anti-kapitalistiske kammerater i resten af EU, og ved kontinuerligt at arbejde for fælles udvikling af politik og kampstrategier i samarbejde med partier som f.eks. NPA i Frankrig, Ezquirda Anticapitalista i Spanien, Bloquo Ezquirda i Portugal, SSP i Skotland.

SAP’s Landsledelse, 13. juni 2009

I ei tid med økonomisk, sosial og økologisk krise – kombinert med en stadig overhengende atomvåpentrussel – er den foruroligende aktuell:

Forestillingen om klassekampen kan føre en på villspor. I den dreier det seg ikke om en kraftprøve hvor spørsmålet: hvem seirer, hvem taper? skal avgjøres, ikke om en kamp der det etter avslutningen går godt med seierherren, men dårlig med taperen. Å tenke slik er å skjule kjensgjerningene på romantisk vis. For om borgerskapet seirer eller taper i kampen, så forblir det dømt til undergang gjennom de indre motsetningene som i utviklingens løp vil bli dødelig for det. Spørsmålet er bare om det går til grunne av seg selv eller gjennom proletariatet. Svaret på dette vil avgjøre hvorvidt en tretusenårig kulturutvikling skal bestå eller ta slutt. Historien vet ingenting om den ufullkomne uendeligheten i bildet av de evig kjempende motstanderne. Den sanne politiker regner bare i perioder. Og er avskaffelsen av borgerskapet ikke fullført til et nesten beregnelig øyeblikk av den økonomiske og tekniske utvikling (inflasjon og gasskrig signaliserer det), så er alt tapt. Før gnisten kommer til dynamitten, må den brennende lunten bli kuttet over. Politikerens inngrep, risiko og tempo er tekniske – ikke ridderlige.

Michael Löwy forklarer betydninga av denne korte teksten:

Contrary to vulgar evolutionary Marxism – which is, admittedly, able to point to sources in some of the writings of Marx and Engels themselves – Benjamin does not conceive revolution as the ‘natural’ or ‘inevitable’ outcome of economic and technical progress, but as the interruption of a process of historical evolution leading to catastrophe. It is because he perceives this catastrophic danger that he speaks up for pessimism – for a revolutionary pessimism that has nothing to do with fatalistic resignation and even less with the conservative, reactionary, pre-fascist German “Kulturpessimismus” [...]. Benjamin’s pessimism is in the service of the oppressed classes. His preoccupation is not with the ‘decline’ of the elites or the nation, but with the threats the technical and economic progress fostered by capitalism pose for humanity. Nothing seems more derisory to Benjamin than the “optimism” of the bourgeois parties and Social Democracy, whose political programme is merely ‘a bad poem in springtime’.

Sitater fra:

Walter Benjamin: Enveiskjøring, Barndom i Berlin – rundt 1900 (Oslo: Aschehoug, 2000)

Michael Löwy: Fire Alarm. Reading Walter Benjamin’s ‘On the Concept of History’ (London: Verso, 2005)

Ingen venstrebølge

Resultatene av det europeiske parlamentsvalget har jevnt over blitt beskrevet som en seier for høyresidas partier og et nederlag for sosialistene. I land hvor sosialdemokratiske partier sitter med makta har de blitt hardt straffet. Samtidig har ikke regjeringspartier fra høyresida blitt like hardt rammet.

I en rekke land innebar valgresultatet også et gjennombrudd for fascistiske, islamofobe og høyreekstreme partier.

De grønne partiene gikk også fram i flere land og fikk tilsammen 53 representanter. I Frankrike gjorde de et betydelig gjennombrudd.

Den radikale venstresida har jevnt over ikke klart å utnytte de tradisjonelle venstrepartienes svakhet. Partier som Die Linke i Tyskland og det nederlandske SP konsoliderte sine posisjoner, men uten å gjøre nye gjennombrudd. Venstresidas største framgang kom i Portugal, hvor venstreblokken Bloco de Esquerda oppnådde over 10% og fikk 3 representanter.

Moderat suksess for NPA

Store forventninger var knyttet til det franske Nouveau Parti Anticapitaliste, som nådde 11% på enkelte meningsmålinger. Det endelige resultatet på 4,9% (og ingen representanter) er likevel et framskritt for det franske ytre venstre i europeisk sammenheng. Det er nesten en fordobling av stemmetallet fra 2004, da felleslista av Ligue Communiste Révolutionnaire og Lutte Ouvrière fikk 2,6%.

Valgalliansen Front de gauche, som består av kommunistpartiet PCF og en utbrytergruppe fra det franske sosialistpartiet fikk 6,5% av stemmene. Årsaken til at NPA og FG ikke stilte en felles liste var at NPA ønsket seg et mer forpliktende samarbeid som kunne strekke seg minst ett år fram i tid. Dette ble umulig å få til, fordi PCF heller ville prioritere samarbeid med sosialistpartiet fram mot lokalvalgene i 2010.

Hva nå?

Valgresultatene over hele EU understreker at ei dyp økonomisk krise i den kapitalistiske økonomien ikke i seg sjøl fører til framgang for antikapitalistiske krefter. I Norge har lederne for den rødgrønne regjeringa forsøkt å framstille den såkalte «finanskrisa» som starten på en renessanse for klassisk sosialdemokratiske idéer. Dette har nå blitt grundig motbevist. Forestillingen om at «we are all socialists now» viser seg å være en lettsindig og farlig illusjon som skjuler en langt vanskeligere virkelighet. Høyresidas partier har klart å holde på sitt hegemoni i krisetider ved å mobilisere frykt; frykt for flyktninger, for muslimer, for homofile og ungdommer fra fattige strøk. I denne atmosfæren er det fascistiske og høyreekstreme partier som har profittert på den nye situasjonen.

Den lave valgdeltakelsen på omtrent 40% viser også at den sosiale og økonomiske krisa i Europa sammenfaller med ei politisk krise. Det eksisterende politiske rammeverkets manglende evne til å reagere på den sosiale situasjonen har ført til at mange kjenner liten tillit til systemet.

I de fleste landene er det langt igjen før den radikale venstresida kan stille opp et troverdig alternativ til sosialdemokratiet. Men situasjonen viser også at det finnes betydelig spillerom. Det er helt avgjørende at man nå forstår alvoret og mobiliserer for en politikk som skiller seg grunnleggende fra den de tradisjonelle venstrepartiene i Europa (og i Norge) står for.